Anmeldelse - Viderø-samlingen en orgelhistorisk gavepakke

Skrevet af Øystein Jæger.

Se artiklen, som den blev trykt i Organistbladet nr. 1, februar 2019, s. 14

Af Øystein Jæger, domorganist i Bodø, Norge

Finn Viderø: A Retrospective – volume 1-4 (Danacord)
Finn Viderø, orgel

Denne artikkelen er i sin helhet viet en musikk- og orgelhistorisk svært interessant utgivelse. Plateselskapet Danacord har her relansert en mengde av Finn Viderøs innspillinger.

Finn Viderø (1906-1987), dansk organist, musikkviter og pedagog, var som kjent en av de aller fremste organister av sin generasjon. Både gjennom egen undervisningsvirksomhet, og gjennom orgelskolen han ga ut, har han dessuten betydd svært mye for utdanningen av organister både i og utenfor sitt hjemland. Av ledende norske organister fra siste halvdel av 1900-tallet var f.eks. både Bjørn Boysen og Søren Gangfløt Viderø-studenter.

Viderøs ettermæle ble etter hvert litt blandet, særlig i Danmark. Dette skyldtes nok en kombinasjon av at hans musikalske estetikk gikk av moten, samtidig som han hadde et lynne som stadig førte ham opp i konflikter og kontroverser. Med alt dette som bakteppe, er det interessant å «gjenoppdage» interpreten Finn Viderø gjennom disse CDene.

Volume 1

Den første dobbelt-CDen konsentrerer seg om Bach, med Orgelbüchlein som hovedverk. I tillegg får vi høre partitaen over Sei gegrüsset, Jesu gütig, noen enkeltstående koralpreludier og Preludium og fuge i h-moll. Helt til sist kommer Toccata og fuge i d-moll. Bortsett fra sistnevnte verk, er alt spilt inn på Marcussen-orgelet i Sorø kirke (1942, 37 st.). Dette instrumentet er blant de mest vellykkede orglene fra orgelbevegelsen, som Viderø var en av de fremste ambassadører for. Orgelet har for så vidt den skarpe intonasjonen i toppen vi gjerne forbinder med disse «neobarokke» orglene, men samtidig er ikke minst 8-fotsfløytene veldig runde og syngende i klangen. Ca 1/3 av pipene var gjenbruk fra kirkens forrige orgel (Gregersen, 1864). Det må sies at kombinasjonen gamle og nye stemmer fungerer bemerkelsesverdig godt på dette instrumentet, bygget som det ble i en tid for mange merkelige orgelkompromisser.

Finn Viderø har en svært nøktern, nærmest objektiv spillestil, preget av legatospill og stabile tempi. Sammenliknet med sine samtidige, velger han stort sett ganske hurtige grunntempi, noe jeg liker godt. Han prioriterer oversikt og helhet framfor musikalske detaljer, også dette en reaksjon på romantikkens svært personlige tolkninger. Hos Viderø står på godt og vondt notebildet i sentrum, riktignok uten den kjennskap til barokkens oppføringspraksis 60 år med ytterligere musikologisk forskning nå har gitt oss. Kombinert med en teknisk skikkelighet av det mer tidløse slaget, gir alt dette oss en Orgelbüchlein med integritet, selv om det også oppleves som et tidsbilde av en spillestil vi stadig sjeldnere hører.

Volume 2

På dobbelt-CD nr. 2 er vi fremdeles på 50-tallet, og vi får høre intet mindre enn fire forskjellige orgler. På Frobenius-orgelet i St. Johannes-kirken, Vejle, spiller Viderø flere av Bachs preludier og fuger. Som alltid prioriterer Finn Viderø nøktern tydelighet gjennom lyse registreringer, legatospill og nærmest metronomisk tempofølelse. Undertegnede synes nok at Bach-innspillingene fra Vejle mangler den musikalske egenverdien Orgelbüchlein hadde, dette blir for stivt og uorganisk for mine 2018-ører. Orgelet virker heller ikke like spennende som Sorø-orgelet, men her kan 50-tallets opptaksteknologi også være en mulig feilkilde. Marcussen-orgelet i St. Laurentii kirke, Kerteminde, har atskillig mer karakter å by på. Herfra får vi blant annet høre Pastorale i F-dur. Viderø får utnyttet mer av sin sans for storform når orgelet «synger» så godt som det gjør her.

På CD 2 får vi først høre partita over O Gott, du frommer Gott, Vom Himmel hoch»-variasjonene, samt diverse mindre verker på Sorø-orgelet vi kjenner fra Orgelbüchlein-innspillingen. Deretter er vi over på andre komponister. Mange forbinder Finn Viderø først og fremst med Buxtehude, og i innspilling fra Sorø kirke hører vi nettopp Buxtehudes Te Deum Laudamus. Buxtehude-spillet preges naturlig nok av den samme nøkterne presentasjon som Bach-tolkningene. Dette koralpreludiet, basert på Luthers tyske Te Deum, kler imidlertid en slik «saklig framstilling» svært godt. For meg blir dette et av utgivelsens høydepunkter. CDen avsluttes med fem koralforspill av Johann Pachelbel, spilt i St. Jacobi kirke, Varde (Marcussen & Søn 1952, 34 stemmer). Greit spilt, men kanskje ikke den mest spennende musikken i utgangspunktet.

Volume 3

Dette er to rene Buxtehude-CDer, opprinnelig spilt inn i 1957 og -58. Begge inneholder en kombinasjon av frie verker og koralpreludier. CD 1 er spilt inn på det tidligere nevnte Frobenius-orgelet i Vejle. Både orgelet og organisten kommer mer til sin rett her enn i Vejle-innspillingene fra volume 2. Riktignok er tolkningene annerledes enn dagens praksis, og en del registreringsvalg er direkte gått ut på dato. Likevel er det både interessant og lærerikt å høre hvordan datidens ledende Buxtehude-interpret løste utfordringene vi stadig jobber med i dette stoffet – enten det gjelder å balansere detalj- og helhetsfokus, eller hvordan løse alle uklarhetene i selve noteteksten.

CD 2 er igjen spilt inn i Sorø kirke. Tross et tidvis «datert» lydbilde, opplever vi en organist som kjenner repertoaret ut og inn, og utfra gjeldende estetikk gjør framførelser på svært høyt nivå.

Volume 4

Den siste dobbelt-CDen inneholder relativt ukjente innspillinger av mye forskjellig. Først kommer diverse verker fra renessansen og tidligbarokken (Sweelinck, Scheidt m.fl), spilt på Compenius-orgelet (1612, 26 stemmer) på Frederiksborg slott. Med sine autentiske barokkstemmer og ulikesvevende temperering, blir dette noe helt annet enn de øvrige instrumentene vi får høre. Det er dessuten påtakelig hvordan Compenius-orgelets mekanikk og spilleart åpenbart gjør noe med Viderøs spillestil, selv om legatospillet også her er relativt dominerende. Mot slutten av CD 1 kommer enkeltverker av Pachelbel, Dandrieu og Marchand, spilt inn så sent som i 1982 i Tikøb kirke (Husted 1978, 21 stemmer). Jeg kan vel ikke si at jeg får all verden ut av verken musikken eller Viderøs tolkninger her, men det er interessant å merke seg at han i 1982 har nærmet seg dagens idealer mht. registreringspraksis.

Første halvdel av CD 2 består av Walther- og Böhm-koraler spilt inn i 1958 på Marcussen-orgelet i Jægersborg kirke, der Viderø tidligere hadde vært organist. Hele denne store Finn Viderø-samlingen avsluttes med et amatøropptak fra en konsert i Dallas, Texas, ti år senere. Her spiller han musikk av den franske komponisten Ropartz. Viderø klarer her å tilpasse seg en friere spillestil, og atskillig mer nyansert artikulasjon i dette nærmest senromantiske repertoaret.

Alt i alt er denne Viderø-samlingen en orgelhistorisk gavepakke. For meg blir Buxtehude- og Ropartz-innspillingene klare høydepunkter, mens senbarokken framstår litt statisk i Finn Viderøs tapninger. Uansett hva vi synes om hans spillestil i dag, kan man ikke overvurdere Finn Viderøs betydning for utviklingen og formidlingen av orgelkultur i etterkrigstiden.